Hva har Spencer Elden, Alain Delon og en popart-banan til felles? De har alle vært på coveret til noen av de mest kjente albumene i historien. Siden midten av 1900-tallet har vi hyllet, hatet og latt oss sjokkere av platecovere fra alle sjangere. Hvem husker vel ikke de fire beatlene som krysser Abbey Road, Nirvana-babyen og David Bowies androgyne skikkelse på coveret til «Aladdin Sane»? Musikkhistorien er full av legendariske og noen ikke fullt så legendariske platecovere.
Det har ikke alltid vært vanlig å spesialdesigne albumcovere. Da de første platene ble gitt ut på slutten av 1800-tallet, var de som regel i papp eller brunt papir uten trykk. Etter hvert kom det omslag i skinn, som kunne brukes til å oppbevare flere plater. Disse ble solgt som ”record albums” fordi de lignet på fotoalbum, og dette er faktisk grunnen til at vi bruker ordet album om utgivelser i dag. I 1938 valgte Columbia Records å ansette sin første art director, Alex Steinweiss. Han får æren for å ha startet platecovertrenden, som tok av utover 40-tallet og nærmest ble obligatorisk. Et av Steinweiss’ covere for Richard Rodgers fra 1938, regnes for å være verdens første platecover.
Albumcoveret har flere oppgaver. For det første skal den markedsføre og selge produktet – altså fange oppmerksomhet og interesse. Og da kan det jo hjelpe å spille på nakenhet og sex? Ikke i alle tilfeller. Det eneste Prince oppnådde å posere naken på coveret til «Lovesexy» fra 1988, var negativ oppmerksomhet og lave salgstall. Roxy Music derimot, valgte å plassere to rimelig avkledde modeller på coveret til sitt anerkjente fjerdealbum «Country Life». Resultatet lot ikke vente på seg: albumet ble en bestselger, til tross for at bildet ble sensurert i USA, Spania og Nederland (!).
The Beatles er et annet band som skjønte noe viktig – ikke bare skulle coveret selge plater, det skulle også assosieres med albumet og bli stående som et symbol for musikken. Bandet har stått for noen av de mest ikoniske platecoverene gjennom historien – «Revolver», «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band» og «Abbey Road» har alle covere som fortsatt blir gjenkjent og omtalt som noe av det beste innen albumkunst. Med plata «The Beatles» fra 1968 skapte de historie, og plutselig var alt lov innenfor sjangeren. Omslaget, designet av popartkunstneren Richard Hamiltom, består kun av en hvit bakgrunn med bandnavnet i minimalistisk typografi. Albumet kalles ofte «The White Album», nettopp på grunn av dette. Coverdesignet ble av mange avfeid som latskap, mens andre synes det var perfekt i sin enkelthet. En ting er i hvertfall sikkert – et godt cover skaper debatt.
At andre kopierer platecoveret ditt må være et annet sikkert tegn på at du har gjort noe riktig. The Clashs berømte «London Calling»-cover står for mange som et av de beste gjennom tidene, men ikke alle vet at punkbandet hyllet selveste kongen av rock’n’roll – typografien og oppsettet kunne man først se på omslaget til Elvis Presleys selvtitulerte album fra 1965. Red Hot Chili Peppers på sin side valgte å lage en småskitten versjon av «Abbey Road»-coveret til sin egen «Abbey Road EP».
Når man snakker om platecovere kommer man ikke bort fra alle katastrofene – det finnes utallige eksempler på covere som ikke akkurat gjør musikken en tjeneste. Det glade 80-tallet flommet over av slike, og regnes kanskje som det verste tiåret i platecoverets historie. Europes «Final Countdown», Village Peoples «Renaissance» og diverse Manowar-album fra perioden troner høyest på lista. Man kan heller ikke unngå Devastatin’ Daves fantastiske «Zip Zap Rap»-cover fra 1986.
For noen er det viktig å sjokkere platekjøperne. Musikksiden Gigwise kåret nylig coveret til «Dawn of the Black Hearts», et livealbum av det norske metalbandet Mayhem, til det mest kontroversielle gjennom tidene. Bandet vakte enorm oppmerksomhet ved å bruke et bilde av deres egen vokalist, fotografert rett etter at han har tatt sitt eget liv med en hagle i 1991. Coveret kan man se her (obs: ikke for den sarte).
Til og med det nokså uskyldige indierockbandet Arctic Monkeys havnet i motvind da de i 2006 ga ut albumet «Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not» med et bilde av en røykende mann på coveret. Skottlands helseminister uttalte at coverbildet viste en holdning som uskyldiggjorde røyking, og at det kunne føre til at ungdom ville bli påvirket i feil retning. Bandet måtte til slutt forsvare sitt eget omslag i mediene.
Mange mener at de ser tendenser til en sakte men sikker død for platecoverets del. Formatet blir stadig mindre; man får ikke den samme effekten av å se på et cd-cover som et lp-cover – for ikke å snakke om den versjonen man ser på iPodskjermen: 2×2 cm gir ikke akkurat rom for de største visuelle opplevelsene. Musikkpiratgenerasjonen kan altså sørge døden til et viktig medium som har hatt stor betydning for populærkulturen. Samtidig er det visuelle nivået på albumene som gis ut i dag svært høyt, og de fleste artister anser platecovere som en viktig måte å skape interesse rundt seg selv. Enkelte har også utnyttet det digitale mediet til det fulle, og laget animerte covere som tar seg bra ut på iPoden.
Vi får kanskje aldri et nytt «Dark Side of the Moon», men The Arcade Fires «Funeral», Thom Yorkes «The Eraser» og Efterklangs «Under Giant Trees» er gode eksempler på at det fortsatt legges arbeid i å lage spennende covere. Dermed kan det se ut som om sjangeren ikke er helt død enda – heldigvis.
Spesielt interesserte burde sjekke ut Sleeveage, en blogg som skriver om albumkunst fra 60-tallet og utover, med masse bilder og trivia for den designinteresserte. Se også videoen under – en reise gjennom de mest berømte albumcoverne:
Kilder:
Gigwise – The 50 most controversial album covers
Wikipedia: album cover
Rateyourmusic – Shock & awe (banned cover art)
Unindependent – The world’s first album cover








